web
analytics

Via Appia – veienes konge

Vi står ved et travelt lyskryss i Roma. Bak oss har vi keiser Aurelius’ bymur fra det tredje århundre med San Sebastiano-porten. Her tømmes biler og turistbusser kontinuerlig ut i gatekrysset. Foran oss ser vi en gate som snor seg sørover og forsvinner inn mellom store, tunge trær.

San Sebastiano-porten

Omtrent her kan vi tenke oss at den romerske embetsmannen Appius Claudius sto og pekte ut retningen for sine veikonstruktører i år 312 f.Kr. Via Appia skulle bli Romas viktigste og vakreste vei, og få en strategisk betydning for republikkens krigføring i Sør-Italia og senere for Romerrikets handel med det nære og fjerne Østen. 

Vi hadde reist til Italia bl.a. for å forsøke å følge denne 2300 år gamle veien som starter i Roma og ender opp i byen Capua nord for Napoli. Det var dit veien strakte seg i første «byggetrinn». Senere ble den forlenget til Brindisi, en viktig havneby ved Adriaterhavet. 

Via Appia Antica tegnet inn på et kart over dagens Sør-Italia.

Roma – veiens begynnelse

Det første som slår oss når vi begynner vandringen på Via Appia er trafikken. Her er det ingen som synes å bry seg om at de ferdes på en historisk, 2300 år gammel vei som ble et gjennombrudd for veibygging i det gamle Romerriket. Selv når vi kommer til den delen av veien som er stengt for trafikk, hamrer scootere og biler stadig vekk avgårde over de nedslitte brosteinene. Politibilen som patruljerer området suser i vei med samme fart som de andre og bryr seg heller ikke om kjøreforbudet. Som en pensjonert politimann fra Roma forklarte for meg en gang: – I Italia har trafikkskiltene først og fremst en rådgivende funksjon.

2000 år gammel brostein.

Vi vandrer forbi mausoleer, kirkeruiner, minnesmerker og restene av et romersk sirkus. Ved siden av den brolagte delen av veien går en sti, som var datidens fortau, beregnet for gående og ridende. Brosteinsdekket var forbeholdt kjøretøyene, må vite. Joggerne vi møter, foretrekker tydeligvis fortauet, og det kan vi forstå når vi ser de grove brosteinene.

Joggere med publikum

Rester av ruiner

Etter at vi har passert de første svingene retter veien seg ut, og av kartet kan vi se at den går i en tilnærmet rett linje flere kilometer. Det er tydelig at de romerske veibyggerne arbeidet etter et prinsipp om at veien skulle være kortest mulig og dermed så rett som det lot seg gjøre. Dette er enda mer synlig lenger sør. Over slettene mot Terracina er Via Appia snorrett helt fra Cisterna Latina, en strekning på mer enn fire mil!

Albano – på leting etter en gammel bro

Dansken Poul Andræ utga i 1882 et bokverk i tre bind – Via Appia, dens historie og mindesmærker – der han blant annet beskriver en viadukt i nærheten av byen Albano som skal være synlig i dag. Albano ligger ca. 25 km sørøst for Roma, litt oppe i høyden, der overklassen hadde sine sommerboliger. Denne viadukten, eller broen om man vil, har vi lyst til å oppspore. Det viser seg å by på problemer. I Albano er det nemlig ingen skilt å se som peker til Via Appia Antica. Via Appia Nuova het veien vi fulgte fra Roma og sørover, men der var restene etter den romerske Appia Antica forlengst forsvunnet. Håpet er å finne ett eller annet sted der «gamleveien» fremdeles ligger i sin opprinnelige trasé og ikke er pløyd ned av nyere veibygging.

Vi spør oss for på engelsk-italiensk, men ingen vet om noen viadukt fra romertiden. Ikke før vi treffer en som til alt hell er god i engelsk. Han peker ivrig og forklarer hvor vi skal kjøre. Etter ca. en halvtimes prøving og feiling og gryende frustrasjon finner vi omsider noe som kan ligne. Vi er ute på et jorde og ser en gammel vei med fundamenter av store steinblokker. Kan det være her?

Viadukten i Albano.

Og det er det faktisk! Godt skjult av trær og busker ser vi det gamle murverket. Riktignok har åpningene under broen i årenes løp blitt bygd igjen og blitt til kjeller og redskapsbod for bonden på den andre siden av jordet, men det ligner mistenkelig på en viadukt likevel. Her er en link til GoogleMaps. Etterpå kjører vi en runde slik at vi kommer opp på selve viadukten – og der er skiltet vi ikke fant. Via Appia Antica!

  På rett vei!

På rett vei!

Terracina – Centro Storico

Via Appia Antica ved innkjøringen til Terracina.

Den gamle byporten i Terracina ved ankomst nordfra.

Ved den gamle bymuren i Terracina er en gammel byport tatt fram i dagen igjen (over). Både her og på bildet under kjenner vi igjen de karakteristiske brosteinene fra Via Appia.

Centro Storico i Terracina. De to personene til høyre går på Via Appia Antica.

I den gamle bydelen (Centro Storico) pågår det også stadig utgravninger og restaureringer. På torget kunne vi igjen gå på brostein fra Via Appia Antica. Et gammelt amfiteater er i ferd med å bli gravet ut og restaurert (under).

Ruinene av det romerske amfiteateret.

Monti Aurunci – på en gjengrodd vei

Fra Monti Aurunci. Merkestein med inskripsjon som angir avstand.

Sørøst for Terracina ligger nasjonalparken Monti Aurunci. Her – noen kilometer sør for byen Fondi – finner vi en av de vakreste og best bevarte delene av Via Appia. Her går veien langs en elv i et svakt stigende bakkelandskap. En av de gamle broene er nylig restaurert og bygd opp igjen etter romersk mønster. Den mer enn 2300 år gamle veien følger en ganske rett linje i et dalføre der den nye, «moderne» utgaven av Via Appia gjør mange krappe svinger langs elva.

Gammel bro er blitt ny.

Capua – Hadrians port

Vårt siste stoppested på Via Appia blir Capua, akkurat som det var i det tredje århundre f.Kr. I dag er Capua en liten by, nærmest som en bydel i Santa Maria Capua Vetere. På vei inn i byen møter vi et storslagent minnesmerke: Via Appia går nemlig gjennom en av portene i keiser Hadrians bymur fra ca. 120 e.Kr. Det er litt underlig å tenke på at den samme Hadrian lot bygge en mur i dagens Nord-England. På den tiden var Romerriket på sitt største, og det var mange flere veier enn Via Appia som førte til Rom!

Hadrians bue i Capua.


Fakta

Via Appia var en av de første, største og viktigste veiene i det romerske rikes strategiske veinett. Byggingen startet i år 312 f. Kr. og ble igangsatt av den romerske embetsmannen Appius Claudius Caecus. Av ham fikk også veien sitt navn.
Via Appia ble bygd ut fra politisk og militær strategi. Nytt land skulle erobres og bevares, og dette skulle skje så effektivt som mulig. Veien ble anlagt i rette linjer, skjæringer ble gravd ut, broer og viadukter bygd. Den ble bygd med drenering og flere lag stein, grus og sand. Via Appia ble anlagt med fire meter bredde som tillot to vogner å møtes, mens fotgjengerne måtte ferdes på stien utenfor selve «veibanen». Dette ble senere standard bredde for de romerske veiene. Etter hvert ble store deler av veien belagt med brostein.
romerske_veier
Den første strekningen som ble bygget strakk seg fra Roma til Capua og var 220 km lang. I år 200 f. Kr. nådde Via Appia Brindisi og Adriaterhavet. Romerne var verken de første eller de eneste som bygde veier på denne tiden. Men de var de første som bygde veinett – et edderkoppnett av veier, havner og knutepunkter, som både bandt deler av riket sammen og la grunnlag for videre ekspansjon. Veibyggingen var forøvrig omstridt da den ble en svært kostbar affære og førte til et stort skattetrykk.
Selv om Via Appia var ledd i romerrikets politiske og militære strategi var veien åpen for allmennheten, og uten noen form for veiavgift. Ved siden av soldater og embetsmenn ble veien brukt av bønder på vei til markedet i byen, handelsreisende på vei med sine varer, håndverkere, pilegrimer, prostituerte, teatertrupper og så videre. Langs veien var det stoppesteder hvor en kunne få mat og husly. Flere av disse har senere utviklet seg til dagens byer.

Foto: John Arne Eidsmo Nyhammer, Gunn Skarlo
Kartillustrasjoner: John Arne Eidsmo Nyhammer