web
analytics

Den gamle byen og havet

Det er min første morgen i Venezia. Jeg har våknet altfor tidlig, prøvde å sove litt lenger, men lyktes ikke med det. Noen minutter senere er jeg ute og går med bykartet godt plassert i innerlomma. Intensjonen er å være ute ved sjøkanten når sola står opp av Adriaterhavet. Og – tilbake på hotellet når frokosten serveres.

Klokka er mellom fire og fem om morgenen og Venezia har ikke våknet ennå. De fleste turistene fra i går sover inne på fastlandet et sted, og både gater og kanaler er folketomme og stille. Kun en og annen bydue nipper til restene etter gårsdagens måltider. Grønt sjøgress duver nesten umerkelig i vannkanten, og trappene ned til kanalen forsvinner langt nede under vannspeilet i en skjult underverden.

Kanaltrapp. Take care!

Mens jeg leter meg fram gjennom de mørke smugene i vannbyen begynner jeg å få en følelse av «Døden i Venedig», jeg aner en eim av noe som går i forråtnelse. Det merkes at den gamle dronningen er døende. En tid skal visstnok komme da den aldrende damen ikke vil stige opp av havet igjen slik hun alltid har gjort.

Dette må være et annet Venezia, et synkende Atlantis som kun noen få utvalgte er forunt å se, jeg ser for meg en havets primadonna som hver morgen stiger opp av dypet og kler seg om til dagens forestilling. Når turistbussene durer inn på Piazzale Roma og togene kommer skrikende over moloen mot La Ferrovia – jernbanestasjonen – da er hun klar til å levere varene alle vil ha; butikker med Murano-glass, blankpussede gondoler, de gamle palassene langs Canal Grande – og broene, kirkene, vannbussene, for ikke å snakke om den unike og sjeldne opplevelsen å være i en by uten biler.
— John Arne

Omgitt av vann, og med sjøvannet skvulpende ved annethvert gatehjørne har Venezias innbyggere og myndigheter alltid vært opptatt av å spille på lag med havet. Oversvømmelser har vært på dagsordenen så lenge man kan huske, og det er ingen fastboende som løfter et øyebryn om man må vasse med høye sjøstøvler for å krysse Markusplassen. Man lager spesielle dørlemmer som demmer opp mot flom i butikkene, og setter ut “gangveier” for at særlig turister skal kunne komme seg fram uten å bli for våte.

Markusplassen kl. 04.55

Det eneste venetianerne foreløpig ikke kan gjøre noe med, er at havet stiger. Det finnes forslag om å lage flomporter mot havet etter modell fra Nederland, men inntil videre klatrer vannet stadig litt høyere opp på husveggene. Jeg håper det beste. Vi kan ikke miste Venezia!

Etter veggskiltene å dømme kan det nå se ut til at jeg nærmer meg mitt mål, og ganske riktig – mellom noen solide søyler skimter jeg Markusplassen. En trallekjører manøvrerer vognen sin opp steintrappene og inn i søylegangen ved Nasjonalbiblioteket. Trappetrinnene er blanke og salryggede av århundrers slitasje. Ute på den store plassen går et menneske målbevisst i retning Dogepalasset – det er nok en som skal tidlig på jobb, forklarer jeg for meg selv. Kontrasten er enorm i forhold til kaoset av duer og turister som møtte meg her i går ettermiddag. Jeg setter meg varsomt ned på trappen som om jeg er redd for å bryte stillheten, og merker igjen den underlige eimen av noe ubestemmelig gammelt. Jeg tror Venezia sliter litt, tenker jeg. Men når jeg løfter blikket legger jeg merke til at himmelen begynner å få en rød farge like bak Markuskirken og deler ut morgenlys til de høyeste takene omkring meg.

Da kommer jeg til å huske på mitt selvvalgte “oppdrag”. Hvordan går det med soloppgangen?

Jeg rekker det akkurat.

Den gamle byen og havet