båt

Notodden – en havneby?

Veien til havet

Da Sam Eyde helt i begynnelsen av 1900-tallet skulle lokke investorer til Øst-Telemark for å bygge kunstgjødselfabrikk, snakket han varmt om havnebyen Notodden. I årene som fulgte ble Norsk Hydro og Tinfos Jernverk hjørnesteinene i industrisamfunnet og havnebyen Notodden.

I dag besøkte jeg den aller siste lekteren som er igjen etter Tinfos Jernverk sin virksomhet. Det er meningen at den skal bli godt ivaretatt som et industriminne.

Selv om man må gjennom to slusesystemer for å komme til havet (Løveid med tre slusekammer, Skien med ett slusekammer), så liker vi som bor i denne byen å skryte av at Heddalsvannet ligger bare 16 meter over havet og at byens torg ligger på 50 meters høyde. Så med litt velvilje kan vi gjerne støtte opp om Sam Eyde sin definisjon av en kystby.

 

Inn i et nytt år

Året 2017 ble avsluttet med lansering og julesalg av boka «Notodden – min by». Mottagelsen har vært veldig god. Det har rett og slett gitt mersmak. Inne i mitt hode ligger det allerede et nytt bokprosjekt og ber om oppmerksomhet. Vi får se hvordan det går i 2018...

Her er et av bildene som lenge lå på beddingen til å bli med i boka. Nå er det ihvertfall med på facebook. Det er fra den gamle båthavna ved Heddalsvannet.

Takk for året som gikk, og takk for all støtte, oppmuntring og heiarop. Vi vet lite om hva et nytt år kan bringe med seg, men fra min kant er det ganske sannsynlig at det vil komme flere bilder.

Ut på fjorden

Like etter siste istid lå byen jeg bor i (Notodden) under havets overflate og innsjøen som vi nå ser hver eneste dag var ingen innsjø i det hele tatt. Det var en fjordarm!

Men i dag: Hjertelig velkommen til en seiltur på “Heddalsfjorden” – som i vår tid er blitt til Heddalsvannet.

Vannspeilet ligger 16 meter over dagens havnivå, men ca. 130 meter høyere oppe i skogen kan vi finne spor etter den gamle kysten, med rester av skjell og andre tegn på fjordkyststripa.

Velkommen ombord – til en fjordseilas!

En perfekt kurve

Gondolierer er en ganske spesiell yrkegruppe. De manøvrerer en båt som er helt vindskeiv i konstruksjonen – under lave broer og gjennom trange kanaler, og benytter både årer, armer og bein for å unngå sammenstøt med f.eks. en murvegg, en bro eller en annen båt. Det hele foregår likevel på en overraskende grasiøs måte. Jeg er bare litt usikker på hvordan de bremser...

Kanskje det var bremsing jeg ble vitne til denne dagen da gondolieren i et nokså disig Venezia plutselig la om kursen inn i en krapp sving? Det gikk ganske fort for seg, og han landet jammenmeg ganske elegant også – ved en smal brygge like ved Rialto-broen der passasjerene skulle av.

Jeg blir fremdeles imponert når jeg ser på dette bildet. En tom gondol veier ca. 400 kilo og er 11 meter lang.