web
analytics

En fotograf som satte spor etter seg

Det er nå 10 år siden Tom Martinsen tok sitt aller siste bilde. Han jobbet som pressefotograf i Dagbladet hele sitt liv, og har vært med på å prege både norsk presse generelt, pluss mange fotografer i sin egen tid og senere, både amatører og profesjonelle.

I 2011 kom boken «Tom Martinsen Fotografier» ut på Font forlag. Dette er den fotoboka i min bokhylle som har ligget oftest oppslått på stuebordet mitt. Først og fremst fordi jeg synes det er interessant å studere hans fotografiske kunstnerskap, men også for å bli litt kjent med mennesket Tom Martinsen – en mann jeg aldri fikk møte, men som jeg stadig lærer noe av. På bokas første oppslag finner vi denne teksten som er gjengitt under bildet. Den er hentet fra en samtale Tom hadde med Erling Okkenhaug i 1994. Her er det en god del å bli klok av for den som ønsker å bli en bedre fotograf!

Siden jeg ikke har rettighet til å publisere noen av Tom Martinsens bilder, fant jeg fram et av mine egne – som er tatt på Mølen. Man kan si det er et forsøk på å lære noe av Tom sine mange naturbilder fra Vestfold.


Ikkeno’ mas

Av Tom Martinsen

DET ER ET ENORMT PRIVILEGIUM å være pressefotograf og oppleve verden slik den for det meste ser ut, å komme bort fra luksuslandet vårt, der vi klager over detaljene. Men etter å ha reist til alle verdens ender, avreagerer jeg med å dra til Verdens Ende. Landskapene på Tjøme og skjærgården rundt er gode plasser å være alene på. Der har jeg mine meditasjonssteder, der kan jeg bearbeide det jeg har opplevd, komme vekk og forsøke å finne ned til det helt enkle og stille.

Det er en tøff affære å omstille seg, for jeg blir hele tiden innhentet av hva jeg har sett. Dette påvirker det jeg lager. Virkeligheten er alltid utslagsgivende for mine bilder, enten det er snakk om en hektisk pressejobb eller en rolig stund på Tjøme. Jeg har både stillheten og kavet i meg hele tiden. Tidspresset utløser kreativitet. Det kan være som å gå inn i en arena mot en svær, sinna okse. Jeg skal gjøre det perfekte, eller gå på trynet. Hvis jeg ikke tar oppgaven på alvor, er det livsfarlig, både fysisk og mentalt. Pressefoto er et sterkt kunstnerisk uttrykk når fotografen viser noe av seg selv i bildene. Det krever ærlighet og åpenhet, samtidig som fotografen må vise sitt eget temperament.

Jeg må hele tiden forholde meg til hamskiftet — fra full fres for Dagbladet, og så ut i verden med deadlines. Eller jeg kan bare sitte og glane og vente. Vente på det mesteren Cartier Bresson kalte «Det avgjørende øyeblikk». Når bildet faller sammen, trykker man på knappen — i neste sekund finnes ikke lenger bildet. Det er hele tiden snakk om å forenkle, å kutte ut uvesentligheter, komme inn til en kjerne. Ytre omstendigheter er viktige som drivkrefter. Begrensende rammer gjør noe med motivene.

Jeg beundrer særlig japansk estetikk, kalligrafi og poesi, de såkalte haikudiktene, rendyrkede, enkle og eksplosive som for eksempel dette: «Gammel dam/frosk hopper/lyden av vann.» Det er dit jeg vil med natur- og landskapsbildene mine. Tegning er utgangspunktet for min bildeoppfatning. Da overfører jeg til hånden det jeg har i hodet, men tanken formidler på samme måte kraft til pekefingeren på utløserknappen. Verktøyet eller situasjonen er ikke av avgjørende betydning.

Plutselig lyser lampen. Når en bølge av innsyn kommer en sjelden gang, er det magisk. Det har noe med årvåkenhet å gjøre. Fantasien dukker opp når jeg er fristilt, ofte når jeg sitter på en hyggelig bar eller tar en lang biltur. Gode spørsmål bringer meg videre. Jeg er svært lite interessert i svarene. En indianerhøvding sa engang: «If you dont know where you’re going, any road will take you there» — Vet du ikke hvor du skal, vil enhver vei føre deg dit.

Livet mitt kan vel best beskrives med ordet «rastløshet». Jeg har ikke valgt den. Jeg vet den er der, og handler deretter. Det er i de situasjonene jeg finner frem til sjela mi. Jeg fyller opp uro-kontoen i det daglige. Jeg er alltid på jakt, og skulle gjerne holdt den samme farta for alltid. Rastløshet er kreativitetens og fantasiens motor — bare man ikke maser.


Teksten er hentet fra en samtale med Erling Okkenhaug, på oppdrag fra Nikon i 1994. Den ble trykket i boka «Tom Martinsen Fotografier» som kom ut på Font forlag i 2011.