web
analytics

Møte med dronningen

Faraoene regjerte Egypt i nesten tre tusen år. I en av rikets beste perioder satt en kvinne på kongetronen. Jeg fulgte sporene hennes fra skyggene i Karnaks tempel til Nekropolis – de dødes by.

– This is the Karnak Temple. On your left hand side you can see... Abdullah – vår egyptiske guide – står foran oss og vifter med en blå plastperm. Han er universitetsutdannet, offisiell og autorisert, og snakker et utmerket engelsk. Hva han ikke vet om Egypt, er sikkert ikke verd å vite. Etter å ha hørt på ham en stund, trekker jeg meg likevel tilbake. Det er første juledag – vi har to dager til disposisjon i Luxor, og jeg har mine egne planer. Jeg har avtalt et møte med en av historiens mektigste kvinner.

  Dronning Hatshepsuts obelisk i Karnak-tempelet

Dronning Hatshepsuts obelisk i Karnak-tempelet

Kvinnen på faraos trone

Det var en historisk roman om dronning Hatshepsut som fikk meg til å bli interessert i Egypt. Historien hennes var så interessant at jeg bestemte meg for å dra til Luxor en gang jeg fikk anledning til det. Det er en ganske lang reise, men da jeg endelig var på plass ved Karnak-tempelet hadde jeg i tillegg reist 3500 år tilbake i historien!

Den mer enn 30 meter høye obelisken midt inne på tempelområdet ble reist av Hatshepsut ca. 1470 f.Kr. Den enorme steinskulpturen ble hugget ut av fjellet ved Aswan og fraktet hit i ett stykke! Ved Aswan (som er lenger sør i Egypt) ligger en enda større obelisk, den sprakk før man hadde greid å få den ut av granittbruddet. Hatshepsut hadde bestemt seg for at den skulle bli historiens høyeste, over 40 meter fra fundament til topp. Et av de få prosjektene hun ikke lyktes med.

I den lange rekken av egyptiske regenter er det ikke mange kvinner. Av de få kvinnene som regjerte var det kun fire-fem som tok kongemakt og lot seg utrope til farao. Den sagnomsuste Kleopatra var f.eks. «bare» dronning og hadde aldri noen faraotittel. Mens Hatshepsut regjerte som stedfortreder for sin langt yngre nevø og etterfølger Tutmosis III, lot hun seg utrope til farao og satte seg på kongetronen. En dristig handling; farao var inkarnasjonen av selve Solguden og skulle ifølge tradisjonen være en mann.

– Antagelig nokså typisk for henne, tenker jeg der jeg nesten knekker nakken mens jeg prøver å forstå noe av hieroglyfene oppover den enorme granittsøylen. Hun ville være på toppen, og greide å bli der i mer enn 20 år. Jeg snur meg mot inngangen til tempelområdet og kan se over mot den andre siden av Nilen. Karnak-tempelets øst–vest-akse peker nemlig direkte mot et annet tempel oppe i fjellet der ørkenen begynner – Hatshepsuts dødstempel.

  Mellom søylene i Karnak-tempelet

Mellom søylene i Karnak-tempelet

Mellom søylene i det enorme tempelet er det skyggefullt og det råder en dunkel stemning. Folk snakker litt lavmælt her inne, og enkelte blir bare stående og se seg omkring, stille. Hieroglyfer finnes på alle søyler, vegger og tak, jeg vet at de forteller en historie, men forstår dessverre lite av deres betydning. Ramses II, som levde et par hundre år senere, har visstnok satt sitt preg på mye av det som finnes her. Det var om å gjøre å sette spor etter seg, må vite. Sporene etter Hatshepsut ble for en stor del slettet av nevøen Tutmosis etter hennes død. Han mente at hun hadde frarøvet ham tronen, og sørget for å redusere hennes ettermæle så godt han kunne. Det lyktes han bare delvis med.

Solgudens hilsen

En guidet tur til historiske steder er i utgangspunktet nøye tilrettelagt og har et stramt program. Men ved å gjøre noen enkle forberedelser og følge egne innfall og ønsker, kan det bli en mer personlig og ikke minst spennende opplevelse!

Med den historiske romanen om Hatshepsut av Pauline Gedge som reisefølge – Solens datter – ble dette en reise i sporene etter Hatshepsuts liv og regjeringstid. Derfor må du ha meg unnskyldt, Abdullah, du er en dyktig guide, men jeg måtte gå mine egne veier.

  Solnedgang over Nilen

Solnedgang over Nilen

Det nærmer seg kveld, og det er solnedgang ved Nilen. En felukk (liten seilbåt) tar oss med ut på livets elv, og mens vi sitter tilbakelent og nyter skipperens egyptiske te, står tiden stille. Dette kunne like godt ha vært for 3500 år siden hvis vi ser bort fra vår vestlige klesdrakt og lyse hud. Lyset skifter fra minutt til minutt, og vi ser fargenyanser jeg ikke visste eksisterte. Amon-Ra – solguden – er på vei ned i Osiris’ dødsrike, men blir ikke værende lenge. Noe av det første han vil kaste sine øyne på neste morgen, er klippene i Deir el-Bahri på vestbredden, og da skal jeg være der.

Dødens tempel

Tidlig neste dag krysser vi Nilen. Vi er på vei til Nekropolis – de dødes by. Utenfor bussvinduet ser vi åkrer og fruktbare marker overalt.

  Jordbruket på slettene langs Nilen – sett fra et turistbuss-vindu

Jordbruket på slettene langs Nilen – sett fra et turistbuss-vindu

Kvinnene, som knapt var å se inne i byen, står krokete over grønnsaksengene. Men brått er det slutt på det grønne, vi har passert grensen til ørkenen, og de sandbrune klippene kommer nærmere. Vel ute av bussen i Deir el-Bahri ser jeg Hatshepsuts dødstempel ligge og døse i morgensolen. Mens de andre lytter til et foredrag om tempelbyggingen, går jeg videre og skaffer meg et lite forsprang.

Det er tidlig morgen, og disen ligger over hele Nildalen som et flortynt teppe. Jeg skimter så vidt Luxor og Karnak mot øst, og prøver å tenke meg hvordan dette må ha sett ut den gang tempelet var ferdig bygd, med blomstrende hager og trær nedenfor, og uten den stygge parkeringsplassen som nå begynner å fylles opp av turistbusser. Tempelet ligger delvis utenfor og delvis inne i selve fjellet, i en klippeformasjon som er en severdighet i seg selv.

  Drømmen er blitt virkelighet

Drømmen er blitt virkelighet

Det er midt på vinteren, temperaturen er behagelig og det er få turister på området. Mens jeg går opp den første rampen i tempelet ganske alene, kan jeg ikke unngå å tenke på dem som gikk her for 3500 år siden, deres prosesjoner, deres prakt – og deres liv. Hva tenkte en kvinne som Hatshepsut, som hadde kjempet seg til en faraotittel mange mente hun ikke burde hatt, og som ledet sitt land i en periode med stor fremgang og fred med de fleste naboland? Hun må i alle fall ha hatt en urokkelig tro på seg selv og sin skjebne.

  Hatshepsuts dødstempel i Deir el-Bahri

Hatshepsuts dødstempel i Deir el-Bahri

Arkitekten

Byggmester for tempelet var Hatshepsuts nære venn, arkitekten Senmut. Mange har spekulert over hvilken rolle han spilte i hennes liv – i romanen til Pauline Gedge er de elskere – men uansett er det tydelig at de to hadde en nær forbindelse. Senmut var bondesønn og skulle utdanne seg til prest. Etter hvert fikk han muligheten til å gå i lære hos rikets fremste arkitekter og oppnådde en posisjon som i utgangspunktet var helt utenkelig for en bondesønn. Var det Hatshepsut som åpnet dørene for ham? Hun utnevnte ham til fyrste av Egypt, og han var vokter for en av Hatshepsuts døtre fra hennes kortvarige ekteskap med halvbroren Tutmosis II. I tillegg hadde han ansvaret for mange av byggverkene som ble reist i Egypt i Hatshepsuts regjeringstid.

De to hjalp hverandre til å realisere sine drømmer, kongsdatteren som mot alle odds selv fikk sitte på faraos trone og bondesønnen som ble fyrste og hoffarkitekt. Senmut var en viktig støtte for Hatshepsut på hennes vei til faraos trone. Og hans egen karriere hadde neppe vært mulig uten henne. To sterke personligheter som hjalp hverandre til å oppnå det umulige.

  Tempelguiden forklarer veggbildene

Tempelguiden forklarer veggbildene

Historien

Det er flere vakter inne på tempelområdet, både med og uten skytevåpen. En av dem – en av de ubevæpnede – kommer bort og spør på et skrøpelig engelsk om det er noe jeg vil vite; han vil gjerne fortelle. Jeg blir med ham bort til en av søylegangene, der bakveggen er full av veggmalerier og hieroglyfer. Den forteller historien om Hatshepsuts liv, fra unnfangelsen da hennes mor ble befruktet av guden, og til hun satt på tronen som farao. Det siste bildet var selvsagt hugget bort av hennes etterfølger, den forsmådde nevøen.

Det slår meg at Hatshepsut la stor vekt på å bevise og dokumentere sitt guddommelige opphav, og at dette tempelet kanskje ble det sterkeste forsvar for den posisjonen hun hadde oppnådd som hersker i det egyptiske riket. Historiene på veggene, den usynlige forbindelseslinjen til solgudens tempel i Karnak og den fantastiske beliggenheten – alt dette forteller om en farao som kun var fornøyd med det ypperste, og som ville sikre at ettertiden kom til å minnes hennes storhet.

Dødstempelet i Deir el-Bahri er som de andre bygningene i Nekropolis ikke en gravplass – det er først og fremst et tempel til ære for regenten, som ble tilbedt som en gud også etter sin død. Hun ble ikke gravlagt her, men et annet sted ikke langt unna. Det er på tide å gå om bord i bussen igjen. Vi skal kjøre rundt fjellet og inn i en liten bortgjemt dal på baksiden.

  Utsikt over Kongenes dal

Utsikt over Kongenes dal

Kongenes dal

Alle de tre Tutmosisene ble begravet i Kongenes dal, og mange egyptologer mener at Hatshepsut ble gravlagt på samme sted. Jeg får følge av en venn fra seilturen kvelden før og begir meg oppover dalsiden for å lete etter gravkammeret. Ifølge kartet har Hatshepsuts grav betegnelsen KV20 og skal ligge nokså avsides i forhold til de mer berømte gravstedene i dalen.

De fleste gravene i Kongenes dal har forseggjorte inngangspartier og er tilrettelagt for turistene med inngangsdører, belysning og rekkverk. Inngangen til KV20, derimot, viser seg å være verken mer eller mindre enn et hull i fjellet, solid beskyttet av en låst smijernsport med et rustent skilt. Hulen bak porten skråner nedover, slik alle gravene her gjør, og det er ikke mye storslagent det vi ser. Åpningen ligger godt gjemt høyt oppe under klippene og er ikke engang synlig før jeg er helt innpå. Kontrasten er stor til det fantastiske byggverket vi besøkte for bare en time siden.

  Inngangen til Hatshepsuts gravkammer

Inngangen til Hatshepsuts gravkammer

  Slik så det ut i Hatshepsuts gravkammer da Howard Carter fant det.

Slik så det ut i Hatshepsuts gravkammer da Howard Carter fant det.

Graven ble funnet av den britiske arkeologen Howard Carter i 1903. Han malte et bilde av gravkammeret slik det så ut da han kom dit, plyndret og delvis sammenrast. Sarkofagene sto der, men rikdommer og levninger etter de døde var borte. Og som jernporten og skiltet forteller, er graven i dag stengt og utilgjengelig for publikum. Var dette virkelig hennes siste hvilested? I så fall en underlig og gåtefull slutt på en blomstrende periode i Egypts historie.

Utsikt til liv og død

En av vaktene forteller meg at vi befinner oss bare ca. 300 meter i luftlinje fra helligdommen i tempelet på den andre siden av fjellet. Han påstår også at det finnes en trang passasje fra gravkammeret og gjennom fjellet til det aller helligste i Hatsepshuts tempel. Jeg ber den hyggelige egypteren vise meg hvor jeg skal gå for å komme opp til toppen av klippene – jeg har fått det for meg at utsikten derfra må være verd en liten klatretur. Klokka viser at det ennå er tre kvarter til bussen skal returnere, og jeg småspringer oppover stien jeg har fått anvist.

Fra kanten av klippene ser jeg rett ned på tempelet i Deir el-Bahri. Morgendisen har nesten forsvunnet. Nildalen og hele området rundt Luxor ligger badet i sol. Snur jeg meg rundt, ser jeg Kongenes dal som en dødens maurtue på baksiden av fjellet.

Livet og døden hilser på hverandre akkurat der jeg står. På den ene siden, langt der nede, går bøndene med sine kjerrer fullastet av friske grønnsaker, brakt til liv av Nilen – Egypts gudegave. På den andre siden forteller ørkenens steinformasjoner og gravmæler sin tause historie om liv som ble levd, kamper som ble kjempet og drømmer som gikk i oppfyllelse. Og som alle ble innhentet av døden.

Jeg blir andektig en liten stund og sender en vennlig, beundrende tanke til Hatshepsut. Så begynner jeg å gå nedover fjellsiden igjen. Det står en turistbuss og venter i Kongenes dal.

  Deir el-Bahri – Luxor i bakgrunnen

Deir el-Bahri – Luxor i bakgrunnen


Denne artikkelen har vært publisert i magasinet Levende Historie.

Litteraturkilder:
Hatchepsut the Female Pharaoh – Joyce Tyldesley – Viking/Penguin Books 1996
Solens datter – Pauline Gedge – Pax forlag 1990


Oppdatering: Hatshepsuts mumie ble funnet i 2006

Nesten 3 år etter at denne artikkelen ble publisert fant egyptiske arkeologer mumien av en kvinne i en av de andre gravene i Kongenes dal – KV60. Etter å ha sammenlignet denne kvinnens DNA med Hatshepsuts bestemor Ahmose Nefertari ble deres slektskap bekreftet. Tidligere hadde man funnet et skrin med Hatshepsuts navn og signatursymbol på lokket. I dette skrinet lå en tann, og denne tannen passet nøyaktig der det manglet en fortann i Hatshepsuts overkjeve (se bildet nedenfor). Nærmere undersøkelser tyder på at hun døde av kreft i skjelettet og i leveren. Grunnen til at hun lå i denne graven og ikke den som var knyttet sammen med Hatshepsuts dødstempel har man ennå ikke funnet noen god forklaring på. Hun kan ha blitt flyttet dit på et senere tidspunkt.

  Hatshepsuts mumie

Hatshepsuts mumie

  Røntgenbilde av hodeskallen

Røntgenbilde av hodeskallen

  Hatshepsuts hode

Hatshepsuts hode

Kilder og fotografier av mumien:
Metropolitan Museum of Art, New York | Art Tattler.